|
|
Hans
Børli, en kort biografi
Av Truls
Gjefsen
*)
Hans Børli vokste opp på
en veiløs, liten oppsitterplass langt innpå Fjellskogen i Eidskog
kommune. Erfaringen av fattigdom, slit og det å være aller nederst på
samfunnsstigen kom til å prege ham hele livet. Men det gammeldagse
naturalhusholdet og skogsarbeidet ga også positive impulser. Nærheten
til naturen, den ordløse visdommen i den gamle levemåten, og
arbeidersolidariteten kom til å kom til å bli hovedtemaene i hans
forfatterskap. Omfattende lesning avfødte tidlig trangen til å dikte.
Dette var både en mulig utvei fra en fastlåst sosial posisjon og en måte
å uttrykke tanker og følelser som ikke var verdsatt i det hardbarkede
arbeidsmiljøet. En viss rolle, særlig for det tidlige forfatterskapet,
spilte også kontakten med morfaren Ole Gundersen Børli, som var en av de
siste bærerne av den muntlige sagn- og eventyrtradisjonen i distriktet.
Den strenge pietismen som rådde i hjemmet, utløste både ”hedensk”
opposisjonstrang og religiøs
lengsel hos Børli, en dobbelthet han skulle kjempe med gjennom hele sitt
forfatterskap.
Utdannelse
utover grunnskolen var ikke vanlig blant oppsitterne. Børli fikk
imidlertid tidlig et ry som særlig begavet, og fikk en friplass på
Talhaugs handelsskole i Kongsvinger, en utdannelse han avbrøt etter et
halvt år. Våren 1938 kom han inn på 2. divisjons befalsskole i Oslo,
men krigsutbruddet førte til at også denne skolegangen ble avbrutt. Børli
deltok i harde trefninger med tyskerne i Vardal før han ble tatt til
fange etter kampene i Gausdal. Tilbake i Eidskog livnærte han seg som lærer
og skogsarbeider resten av krigsårene. Han virket også som grenselos,
samtidig som han forberedte sin første diktsamling, Tyrielden
(1945).
Trass i gode anmeldelser og godt salg av debutsamlingen fortsatte Børli
å arbeide full tid som skogsarbeider. Fram til midten av femtiårene ga
han likevel ut en bok praktisk talt hvert år, annenhver gang lyrikk og
prosa. Romanene Han som valte skogen
(1946), Sølv og stål (1951) og
Under lomskriket (1953) er
velskrevne, men ikke særlig tungtveiende eller nyskapende, trygt plassert
som de er i en nyrealistisk tradisjon. De ble da også vennlig, men ikke
overstrømmende mottatt i samtiden, med forbehold om Sølv
og stål, som ble en salgssuksess. Novellene i Det
small et skott (1948) hviler dels på lokal fortellertradisjon, med en
tydelig litterær og ideologisk påvirkning fra Mikkjel Fønhus og Carl
Vestaberg. Etter å ha fått refusert en novellesamling i 1956
konsentrerte Børli seg helt om lyrikken. Han holdt også tilbake en
historisk roman, Smykket fra slagmarken, som først kom ut posthumt (1992).
I debutsamlingen og Villfugl
(1947) etableres den karakteristiske blandingen av tradisjonell og fri
form, romantikk og realisme, skjemt og alvor, sosial bevissthet og religiøs
søken som preget hans lyrikk. Fra Men
støtt kom nye vårer (1949) dreier Børli, påvirket av
eksistensialismen, mot et mer personlig og alvorstynget uttrykk. I de
neste samlingene, Likevel må du leve (1952) og Ser
jeg en blomme i skogen (1954) utvikler han dette videre. Samtidig
beholder han et betydelig innslag av tradisjonelle dikt, slik som ”Der
skulle vi ha vøri, Kal”. Sunget til en gammel svensk melodi er det blitt
av våre mest skattede viser, med sin humoristiske og treffende vri på
det ofte forterpede lengselsmotivet.
I Kont-Jo (1957) skildrer han det gamle skogsarbeiderlivet og
samlingen består hovedsaklig av gamle dikt. Samlingen ble refusert av av
Børlis faste forlag, Aschehoug, og kom ut på Tiden forlag, som den
eneste.
Børli hevdet at overgangen til motorsag i femtiårene forandret
inspirasjonen hans. Motorlarmen og effektivitetsjaget ødela kontakten med
naturen, og drepte den ”skogens dikter” han til da var regnet som.
Samlingen Dagene (1958) framstår med et mer konsentrert, modernistisk og særpreget
dikterspråk. Dette konsolideres i Jeg
ville fange en fugl (1960) og forsterkes i Ved bålet (1962). Med denne samlingen når han et høydepunkt
i sin utvikling. Kritikerne anerkjente også den ”nye” Børli
og plasserte ham blant de viktigste lyrikerne etter krigen. Leserne syntes
å foretrekke hans eldre produksjon, som på denne tiden fikk et
gjennombrudd med Erik Byes framførelser. Unntaket var ”Louis
Armstrong”; dets dype humanisme, treffende bilder og gjennomført
musikalske oppbygning gjorde det straks til et yndlingsdikt i alle
kretser.
De
seinere utgivelsene skulle bringe lite nytt formmessig, om enn de i noen
grad videreforedler det typiske Børli-uttrykket. Til tross for gode
enkeltdikt, framstår Hver liten
ting (1964) som et lite tilbakeslag, også hos kritikerne. Med Brønnen utenfor Nachors stad (1966) leverte Børli sin første
gjennomført modernistiske og filosofiske samling, der særlig
titteldiktet vitner om en mer ambisiøs dikter. Han skulle imidlertid
aldri komme til å ta dette store formatet i bruk igjen, men snarere gå
inn i en prosess mot stadig sterkere konsentrasjon, et stadig knappere
billedspråk. Nettopp billedspråket, ”som-diktningen”, ble angrepet
som romantisk og avlegs av en ny generasjon forfattere, knyttet til
tidsskriftet Profil. Børli
holdt likevel fast på det lyriske bildet, som var og ble hans språk.
Riktig provosert ble han først da Profil-forfatterne på syttitallet la
om til en venstreradikal, politisk diktning. Han svarte med å skjerpe
tonen i sine egne, politisk radikale dikt samtidig som han angrep dem han
oppfattet som akademiske sofaradikalere.
De krasse politiske diktene i syttitallssamlingene står i en
merkverdig motsetning til en markert religiøs dreining fra og med den
resignerte Som rop ved elver (1969). Lesningen av den franske filosofen Pierre
Teilhard de Chardin hadde bekreftet og utdypet Børlis dragning mot en
dualistisk naturreligiøsitet. Dette setter varige spor i forfatterskapet,
fra reine parafraser av Teilhard til mer personlig søkende og stundom
visjonære dikt, der han øyner det guddommelige - ikke i en fjern himmel,
men i tingene og naturen selv. Isfuglen
(1970), Kyndelsmesse
(1972), Vindharpe (1974) og Vinden ser aldri på veiviserne (1976) er et solid knippe
diktsamlinger som alle bærer preg av denne religiøst betonte diktningen,
side om side med knappe, nærmest aforistiske visdomsord og forsiktige
forsøk på nyenkel diktning. Det var nettopp disse samlingene som på ny
etablerte Børli som en folkekjær dikter, samtidig som han høstet lovord
og priser i litterære kretser.
Forfatteren sammen med sin støttepilar gjennom et langt liv, kona
Magnhild.
Når kvelden står rød over
Hesteknatten (1979) bærer bud om en dikter som føler at han nærmer
seg slutten. Kort før boka kom i handelen fikk han da også et kraftig
hjerteinfarkt som betydde en brå slutt på et langt yrkesliv i skogen. De
neste ti årene bar preg av mye sykdom og depresjon. Hans identitet og
inspirasjon var så nær knyttet til skogen og arbeidet der at diktningen
stoppet opp i lange perioder, trass i at han nå for første gang i livet
hadde rikelig tid til å skrive. Foruten noen mindre utgivelser på lokale
forlag ble det likevel til tre diktsamlinger, knappe i formen og temmelig
mørke i tonen. En vilje til å se lys i mørket er der likevel, enten det
er religiøst betont eller bygger på gleden ved de nære tingene. Mest
dyster er Dagen er et brev
(1981), mens Frosne tranebær
(1984) er mer avklaret, både i form og innhold. På
harmonikk ble utgitt posthumt slik den forelå fra Børlis hand sammen
med en samling av andre etterlatte dikt i 1991. Her er det større
variasjon i form og tendens, noe som nok skyldes et betydelig innslag av
eldre dikt.
Helt på tampen tok Børli opp prosaen igjen, først i en
bearbeidelse av eldre fortellinger og skisser, Tusseleiken
(1987), siden i den selvbiografiske Med
øks og lyre (1988). Dikteren gir her bare forsiktig innblikk i eget
liv, men sier mye om sitt poetiske syn og om grunnlaget for hans livslange
skepsis til en sivilisasjon og kultur som er løsrevet fra naturen. Boka
ble en av Børlis største suksesser, med gode kritikker og stort salg.
Poesi, sivilisasjonskritikk og filosofi er for øvrig i stor grad temaer
også i den posthume Tankestreif (1991),
en samling aforismer, notater og utkast, hovedsakelig fra seksti- og
syttitallet.
Hans Børli døde av kreft, vel 70 år gammel og ble gravlagt ved
Eidskog kirke. Han hadde da fått en rekke æresbevisninger for sitt
forfatterskap, blant annet Kritikerprisen (1970), Doblougprisen (1972) og
Fritt Ords honnørpris (1982). Han var også innstilt til Nordisk Råds
litteraturpris i 1970 og mottok statens kunstnerstipend i alt fire ganger.
Den anerkjennelsen og store utbredelsen han opplevde i sin levetid, har økt
betraktelig i de følgende årene. Dette skyldes at han i sine dikt i
uvanlig stor grad kombinerer dybde med tilgjengelighet. Hans trofasthet
mot det arbeidsfolket og den kulturen han var runnen av, forbød ham
mystifikasjoner og akademisk sjargong. Samtidig var han åpen og søkende
på alle felt, like til de fjerneste galakser. Dette viser seg i
diktningen som en uopphørlig utprøving av nye tanker, motiver og former.
Derfor vil hans samlede verk forbli en rik kilde for vanlige lesere
så vel som for det så vidt påbegynte akademiske studium.
Les mer i Truls Gjefsens utmerkede biografi "Syng liv i ditt
liv", Aschehoug Forlag 1998.
*)
Truls Gjefsen (f.1951) er født i Oslo, cand.philol med norsk hovedfag. I
1995 utgav han den kritikerroste og fyldige biografien om forfatteren Finn
Alnæs.
Hans
Børli, tildelte priser:
Aschehougs
jubileumspris 1951
Sarpsborg Arbeiderblads kulturpris 1962
Gunnar Larsens Minnepris 1963
Eidskog kommunes æresgave 1963
Glåmdalens kulturpris 1964
Dagbladets lyrikkpris 1965
Eidskog
kommunes æresgave 1965
Kritikerprisen 1970
Landslaget for språklig samlings pris 1972
Dobloug-prisen 1972
Mads W. Nygaards Minnepris 1974
Ønskedikt-prisen 1977
Eidskog kommunes kulturpris 1978
Fritt Ords honnørpris 1982
Arbeidern Forlags kulturpris 1982
Fylkeslaget Vardens pris 1984
Hedmark fylkes kulturpris 1984
Æresmedlem i Skogbruksforeningen 1986
Statens Kunststipend 4 ganger.
Deltagermedalje
for krigsinnsats i 1940.
Krigspensjon
for grenselos-virksomhet under 2.v.krig.
Sammen
med Torborg Nederaas var Hans Børli innstilt fra Norge til Nordisk Råds
litteraturpris i 1972 – for diktsamlingen ”Isfuglen”.
|
|
