Tekst/foto: Førsteamanuensis Trond Arnesen, HiST-ALT (Høgskolen i Sør-Trøndelag,Trondheim)

Under vandringa Børlis blomster (heretter: Børlis blommer… etter vennlig språkveiledning fra Sverre Eier) rundt Hans Børlis heimgård i Eidskog først i juli 2009, ble planten solblom nevnt som et eksempel på planteslag lyrikeren omtaler bare en gang, i dette tilfellet i diktet Solblom publisert i 1965 i Dagbladet. Siden den ekte solblom er en sjelden art, ga jeg til kjenne en viss usikkerhet om dikteren kan ha ment solsikke, som for øvrig nevnes ved rett navn i tre dikt. Det reiste seg noen milde protester i forsamlinga og etter noen minutter dukker en av deltakerne opp med en flott, gul kurvplante. Dermed fikk jeg mitt aller første møte med viltvoksende solblom der og da, på Børli. Like utenfor gjerdet mot Nestun sto en stor koloni av blomstrende solblom og lyste i julisola.

 

 

Bilde 1. Like utafor skigarden på Oppistun Børli finner vi solblom-enga, ”sjeldne villblommer. Store, solgule”. Nærmest står høgvokste kvitbladtistler med raue ”barberkoster”. Tistler nevnes i 5 dikt hos Børli, gjerne som tegn på gjengroing på forlatte tufter. Litt lenger bort ser vi de gulkvite blomsterstandene hos den aromatiske mjødurten. Børli skriver om ”lydløse skrik av duft”. Den er nevnt i ett dikt. Ellers finner vi bl.a. syre, prestekrage, grasstjerneblom, blåklokker og ryllik. Foto: Trond Arnesen

 Solblom (Arnica montana) var tidligere en vanlig art i utmarksslått og i ugjødsla eng og beitemark i lavlandet i Sør-Norge. Ettersom beite og utmarksslått avtok og granplanting og annen kultivering tok fart i begynnelsen av forrige århundre, gikk arten sterkt tilbake. Den spirer dårlig om graset blir for høgvokst og tett og trives dårlig med gjødsling. I dag er solblom vurdert som sårbar i Rødlista fra 2006 (en oversikt over arter som er trua). Ove Arbo Høeg nevner i Planter og tradisjon flere lokale navn, bl.a. slåttemann og slåttegubbe. Navnet slåttergubbe finner vi også i Sverige. Disse navna viser både til vokseplassen i utmarksslåtten og til bruken som slåttemerke, dvs at slåtten kunne ta til når den blomstra. Ofte har planten ei stor blomsterkurv øverst (”bonden”) og to mindre lenger ned (”dreng och piga”), og omtales slik i den svenske Bondepraktikan:

När slåttergubben kommer med piga och dräng,
då är tid för bonden att bärga sin äng

 Tinktur (sprituttrekk) laget på solblom, arnikatinktur, var et vanlig husråd til behandling av forstuing, hevelser og verk, og fans i husapoteket heime hos oss i Trondheim så seint som på 50-60-tallet. Jeg kan ennå gjenkalle tinkturlukta etter at mor hadde smurt på blåmerker jeg fikk etter å ha falt. Det lokale navnet fyllegras har ingenting med bakrusbehandling å gjøre, men viser til at planten også ble brukt mot kolikk (trommesjuke, fylla) hos kyr.

 

Solblom

 Ved skigarn øvst i jordet heime

blømte noen sjeldne villblommer.

Store, solgule – Det var som

den magre raumolda

tente all sin heite lengsel

og brente den ødselt ut

i noen flyktige sommerdøgn.

 

Kronene vaks seg så overmodig store

at stengelen sviktet under dem. De sank

i myk bue gjennom lyset, sank

hjelpeløst ned i gras-skyggen.

I juli – da dogga tok til å falle tyngre –

sloknet de gule solene

i spindelvevsriket, det skymme, rå,

lågt nede ved jorda.

 

Jeg tenker ofte på disse blomstene:

Livet har lært meg

at ingen stengel er sterk nok til

å bære gledens solblom.

 

Solblom er ikke blant de mest nevnte blomstene i norsk lyrikk. Knut Fægri (1988) kunne ikke finne den i diktene hos den lyriske botanikeren Wergeland, men Wergeland nevner den riktignok annet steds som medisinplante under det fordanskede navnet volverlei (fra tysk Wohlverleih). Heller ikke naturtematiske diktere som

 Bilde 2. Solblom (Arnica montana) sammen med kvitbladtistel, grasstjerneblom, prestekrage, syre…og oppslag av selje! Det er en fordel at blir slått og raka her etter frøspredning innimellom, slik at solblommen ikke blir utkonkurrert. Foto: Trond Arnesen

Olav H. Hauge eller Harald Sverdrup nevner den. Den ikke fullt så kjente dikteren Hans Berg fra Ørsta har gitt ut ei samling som kalles Prøv å nikk. Solblom og villroser langs stien, og Jean Føyen har et dikt kalt Solblomst i samlinga Sommernætter fra 1917.

Men Børli ser den. Den er en av hans blommer der ved skigarden heime. Han oppfatter den som sjelden og legger merke til at den trivs på den litt sure ”raumolda”. Sjøl fattigdommen kan ødsle med glede. Han ser at de store, sol-like blomsterhodene bøyer seg ned mot jorda, ned i spindelvevsriket, for å slokne. Kanskje aner han at spiringsmonnet ikke er særlig godt der nede, også? Og så blir disse sloknende solene et bilde på hvordan gleden kan avløses av sorgen, eller av hvordan glede og (over-) mot kan ha sin motpol i tristhet og angst. Det er dikterens forbannede privilegium å sette ord på det eksistensielle gapet mellom bølgene av glede og fryd som kan overskylle det levende mennesket og det dødens bakteppe som følger oss alle, fra vogge til grav. Hans Børlis biografi viser at han hadde disse kjenslene tett på seg gjennom det meste av livet.

 

Noen kilder

Arnesen, Trond (2008). Revebjøllor og finntopp (om Olav H. Hauges planter). I: Bokvennen Litterært Magasin nr 1-2008.

Berg, Hans (u.å.). Prøv å nikk. Solblom og villroser langs stien. Tegninger av Roar Hagen. Eget forlag, Ørsta.

Børli, Hans (2001). Samlede dikt. Den norske Lyrikklubben, Aschehoug, Oslo

Fægri, Knut (1988). Dikteren og hans blomster. Florula Wergelandiana. Universitetsforlaget, Oslo.

Føyen, Jean (1917). Sommernætter . Erichsen, Kristiania .

Gjefsen, Truls (1998). Syng liv i ditt liv. Hans Børlis liv og diktning. Aschehoug, Oslo.

Høeg, Ove Arbo (1976). Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.

 

http://www.skogoglandskap.no/